Kommunal regnskapsstandard nr 4 – (KRS): Avgrensningen mellom driftsregnskapet og investeringsregnskapet

1. INNLEDNING OG BAKGRUNN

1.   Denne standarden omhandler avgrensningen mellom driftsregnskapet og investeringsregnskapet. Avgrensningen er basert på prinsippet om at den løpende driften bare skal finansieres av løpende inntekter. Prinsippet er bærende for en sunn og langsiktig økonomiforvaltning.

2.   Standarden angir hvilke kriterier som må oppfylles for at en utgift kan klassifiseres som investeringsutgift, herunder skillet mellom vedlikehold og påkostning. Standarden omfatter også kriterier for å klassifisere en inntekt eller innbetaling som «ikke-løpende». Reglene om salg av finansielle anleggsmidler i regnskapsforskriften § 3 fjerde ledd, som representerer et unntak fra hovedregelen, er omtalt spesielt.

3.   Kriteriene i denne standarden for skillet mellom påkostning og vedlikehold er avgjørende for om en utgift klassifiseres som en investering i bygninger, anlegg og varige driftsmidler til eget bruk, og dermed skal føres i investeringsregnskapet, eller om utgiften skal belastes driftsregnskapet.

4.   Standarden omfatter inntekter ved salg av finansielle anleggsmidler og immaterielle eiendeler, men ikke anskaffelse av slike eiendeler. Avdrag på lån (se KRS nr. 3 Lån – opptak, avdrag og refinansiering), utlån og forskutteringer omfattes ikke av denne standarden.

5.   Denne standarden regulerer ikke adgangen til å lånefinansiere utgifter. Kommuneloven § 50 regulerer kommuners og fylkeskommuners adgang til låneopptak. Kommuner og fylkeskommuner kan bl.a. ta opp lån for å finansiere investeringer i bygninger, anlegg og varige driftsmidler til eget bruk. Lånemidler kan derfor ikke brukes til å finansiere løpende driftsutgifter. Kommuner har videre anledning til å lånefinansiere tilskudd til investeringer i kirkelig fellesråd, jf. kirkeloven § 15. Standarden gir ikke retningslinjer som innebærer en utvidet adgang til å ta opp lån til formål som ikke er nevnt i kommuneloven § 50.

6.   Standarden bruker i flere sammenhenger begrepet ”anskaffelseskost”. Dette begrepet er definert i KRS nr. 2 Anskaffelseskost og opptaktskost for balanseposter, og skal forstås på samme måte i denne standarden.

7.   I standarden brukes benevnelsen «kommuner» om både kommuner og fylkeskommuner.

8.   Praktiseringen av skillet mellom driftsregnskapet og investeringsregnskapet vil til en viss utstrekning måtte baseres på faglig skjønn i det enkelte tilfellet. Dette skjønnet må utøves innenfor de rammer lov, forskrift og denne standarden setter.

2. REGELVERK

1.   I henhold til kommuneloven § 46 nr. 5 skal kommunenes årsbudsjett være inndelt i en driftsdel og en investeringsdel. Forskrift om årsregnskap og årsberetning for kommuner og fylkeskommuner av 15.12.2000 (regnskapsforskriften) § 3 angir hvilke utgifter/utbetalinger og inntekter/innbetalinger som skal føres i henholdsvis drifts- og investeringsregnskapet, herunder at tiltak av investeringsmessig karakter skal føres i investeringsregnskapet. Forskriften åpner ikke for at andre utgifter kan føres i investeringsregnskapet.

2.   I henhold til regnskapsforskriften § 8 er anleggsmidler eiendeler bestemt til varig eie eller bruk for kommunen.

3.   Inntekter fra salg av anleggsmidler og inntekter/innbetalinger knyttet til investeringsprosjekter skal føres i investeringsregnskapet, jf. regnskapsforskriften § 3 tredje ledd nr. 2. Videre skal investeringsregnskapet i følge regnskapsforskriften § 3 tredje ledd nr. 3 omfatte øvrige inntekter og innbetalinger som ikke er løpende.

4.   Ved salg av finansielle anleggsmidler, skal under visse forutsetninger en andel av salgsinntekten regnes som avkastning på innskutt kapital og regnskapsføres i driftsregnskapet, jf. regnskapsforskriften § 3 fjerde ledd.

3.   DRØFTELSE – KRITERIER FOR KLASSIFISERING SOM INVESTERINGSUTGIFTER

3.1      Definisjoner

Følgende begreper anvendes i denne standarden:

  • Bruksverdi: Verdien av anleggsmidlets gjenværende tjenestepotensial eller produksjonskapasitet. Tjenestepotensial er anleggsmidlets kapasitet til, alene eller sammen med andre anleggsmidler, å bidra i tjenesteproduksjonen direkte eller indirekte til å oppnå fastsatte mål, jf. KRS nr. 9 Nedskrivning av anleggsmidler.
  • Finansielle anleggsmidler: Aksjer, andeler, obligasjoner og utlån med løpetid utover ett år som etter KRS nr. 1 kan klassifiseres som anleggsmidler.
  • Immaterielle eiendeler: Ervervede konsesjoner, rettigheter og patenter mv., jf. KRS nr. 1.
  • Varige driftsmidler: Fast eiendom, bygninger, anlegg, inventar, utstyr, transportmidler, maskiner m.v., klassifisert som anleggsmiddel etter KRS nr. 1.
  • Økonomisk levetid: Den forventede brukstiden til et anleggsmiddel.

3.2      Investeringsutgifter – tiltak av investeringsmessig karakter

1.    Utgifter til tiltak som klassifiseres som investeringer skal regnskapsføres i investeringsregnskapet og aktiveres som anleggsmidler i balanseregnskapet. Investeringstilskudd til kirkelig fellesråd, jf. punkt 3.2 nr. 10, og utgifter som klassifiseres som investeringsutgifter etter punkt 3.2 nr. 11, aktiveres ikke.

2.   Som utgifter til tiltak av investeringsmessig karakter regnes:

  1. Anskaffelse av eiendeler som er bestemt til varig eie eller bruk, og som er av vesentlig verdi.
  2. Påkostning på eksisterende varige driftsmidler, som er av varig og vesentlig verdi.

3.   Med eie eller bruk er ment at det ikke nødvendigvis er det formelle eierforholdet til eiendelen som skal legges til grunn. Avgjørende er om kommunen blir reell eier eller reell medeier av eiendelen. Overtakelse av formell eierrettighet vil normalt være til eget eie eller bruk. Det skal i vurderingen av hvem som er reell eier legges stor vekt på disposisjonsrett og ansvar for forpliktelser knyttet til eiendelen. Det vil si at kommunen anses å være reell eier av eiendelen dersom det vesentligste av økonomisk risiko og kontroll knyttet til eiendelen, eller kommunens andel av denne, er gått over på kommunen.

4.   Som varig legges til grunn at eiendelen må ha en økonomisk levetid på minst tre (3) år.

5.   Hensynet til sammenligning mellom kommuner og forenkling av regelverket, tilsier at grensen for vesentlig verdi bør være lik for alle, og at den ikke bør være for høy for de minste kommunene. Med vesentlig verdi menes en anskaffelseskost på minst kr 100.000. Vesentlighetsgrensen gjelder ikke for tomter og andre ikke-avskrivbare driftsmidler av varig verdi for kommunen.

6.   Hver enkelt eiendel skal som hovedregel vurderes for seg opp mot varighets- og vesentlighetskriteriet. Fellesanskaffelser kan likevel vurderes samlet opp mot vesentlighetskriteriet, dersom de enkelte eiendelene som omfattes av fellesanskaffelsen inngår i et samlet system med samme bruksformål. Fellesanskaffelser av flere like eller likeartede eiendeler, der hver enkelt eiendel er ubetydelig, kan ikke klassifiseres som investering.

7.   Eiendeler som anskaffes som en naturlig del av nybygging eller påkostninger på en eksisterende eiendel, vurderes som en del av de totale utgiftene til den samlede investeringen.

8.   Investeringer vurderes uavhengig av regnskapsperiode. Det innebærer at investeringer som strekker seg over flere år skal vurderes som én investering, selv om utgiftene det enkelte år skulle være lavere enn kr. 100.000.

9.   Eiendeler hvor den juridiske eiendomsretten overdras vederlagsfritt til kommunen i form av gave e.l., skal behandles som en investering dersom eiendelen kan klassifiseres som et anleggsmiddel i samsvar med KRS nr. 1 Klassifisering av anleggsmidler, omløpsmidler, langsiktig og kortsiktig gjeld. Overdragelse av eiendeler klassifisert som anleggsmidler skal utgiftsføres som kjøp av anleggsmidler og inntektsføres som overføringsinntekt i investeringsregnskapet.

10. Tilskudd til andre juridiske enheters investeringsutgifter er en driftsutgift som skal regnskapsføres i driftsregnskapet. Unntak fra dette er investeringstilskudd til kirkelig fellesråd, som føres i investeringsregnskapet.

11. Kommunens utgifter til investeringer i varige faste installasjoner på annen manns grunn, som først og fremst skal ivareta lokalsamfunnets interesser og ikke grunneiers, kan regnskapsføres i kommunens investeringsregnskap. Dette gjelder tilfeller hvor hverken kommunen eller andre vil være å anse som reelle eier. Samt at grunneier ikke har, eller har svært begrenset, råderett over anlegget. Slike utgifter kan klassifiseres som investeringsutgifter uavhengig av om kommunen er byggherre eller ikke. Dersom tiltaket har karakter av tilskudd til andres investering eller formue, kan utgiftene ikke klassifiseres som investeringsutgifter.

12. Der kommunen dekker investeringer som foretas i leide driftsmidler, klassifiseres utgiftene som investeringsutgifter. Utgiftene aktiveres og skal maksimalt avskrives over gjenværende lengde på leiekontrakten. Leiekontrakten må minimum ha 3 års gjenværende løpetid og anskaffelsen må være vesentlig.

3.3      Avgrensning mellom påkostning og vedlikehold

1.   Påkostning skiller seg fra vedlikehold ved at utgifter til påkostning er av investeringsmessig karakter. Påkostninger skal utgiftsføres i investeringsregnskapet og aktiveres i balansen. Vedlikeholdsutgifter skal utgiftsføres i driftsregnskapet. Avgrensningen mellom vedlikehold og påkostning vedrører kun varige driftsmidler.

2.   Et sentralt kriterie for å klassifisere et tiltak som påkostning, er standardheving. Med standard forstås anleggsmidlets relative standard. Det vil si at tiltak som holder et anleggsmiddel innenfor samme standard kan innebære at anleggsmidlet får en teknisk høyere kvalitet som følge av kvalitetsutvikling over tid, uten at økningen i kvalitet tilsier at utgiften skal klassifiseres som påkostning.

Med standard tilsvarende da anleggsmidlet stod ferdig, forstås anleggsmidlets standard da det opprinnelig ble anskaffet av kommunen.

3.   Påkostningen avskrives i samsvar med regnskapsforskriften § 8 annet ledd, men ikke lengre enn forventet levetid på påkostningen. Avskrivningene på bokført verdi før påkostningen fortsetter uendret, hensyntatt eventuell nedskrivning. Påkostningen kan innebære behov for nedskrivning av bokført verdi på anleggsmidlet i samsvar med KRS nr. 9 Nedskrivning av anleggsmidler. For eksempel dersom påkostningen innebærer at deler av det opprinnelige anleggsmidlet rives.

4.   Utgifter som ikke kan klassifiseres som påkostning (investeringsutgift) etter denne standarden, skal klassifiseres som vedlikehold (driftsutgift).

3.3.1 Påkostning

1.   Som påkostning klassifiseres utgifter som påløper for å føre anleggsmidlet til en annen stand, eller bedre standard enn det var i da det opprinnelig ble anskaffet av kommunen.  Dette er f.eks. utgifter som:

  • øker anleggsmidlet tekniske standard utover samme relative standard,
  • endrer funksjonaliteten,
  • utvider eller endrer bruksområdet eller
  • endrer arealbruk eller standard

2.   Videre vil andre utgifter, utover det som følger av normal slit og elde, som øker bruksverdien kunne klassifiseres som påkostning. Herunder større helhetlige tiltak, f.eks. rehabilitering, som får anleggsmidlet eller vesentlige deler av dette til å fremstå som helhetlig nytt. Dette er f.eks. utgifter som:

  • forlenger forventet økonomisk levetid til et anleggsmiddel,
  • øker kapasiteten til anleggsmidlet,
  • utvikler anleggsmidlet for å imøtekomme nye krav fra f.eks. brukere og myndigheter

Tiltak som har karakter av løpende vedlikehold, vil aldri kunne klassifiseres som påkostning.

3.   Vurderingen av hvorvidt utgifter til et tiltak fører et anleggsmiddel til en annen stand eller en høyere standard, og dermed klassifiseres som påkostning, foretas på tiltaksnivå. Tiltak av vedlikeholdsmessig karakter gjennomført samtidig som endringen/standardhevingen, skal imidlertid klassifiseres som vedlikehold.

4.   Tiltak knyttet til vesentlige deler eller komponenter av et anleggsmiddel, anses som påkostning dersom tiltakene vurderes som helhetlige og innebærer at anleggsmidlets samlede bruksverdi øker. Vurderingen gjøres for den aktuelle delen eller komponenten av anleggsmidlet, når denne har en naturlig avgrensning fra det større anleggsmidlet og har ulik økonomisk levetid.

5.   For å klassifisere en utgift som påkostning, må utgiften være vesentlig. En påkostning på en eiendel skal derfor alltid ha en anskaffelseskost på minimum kr. 100.000 før den kan behandles som en investeringsutgift, jf. punkt 3.2 nr. 5. Påkostningen må også være varig, jf. punkt 3.2 nr. 4. Det innebærer at påkostningen i seg selv må ha en økonomisk levetid på minst tre år, samt at anleggsmidlet som påkostes må ha en gjenværende levetid etter påkostningen på minst tre år.

3.3.2 Vedlikehold

1.   Som vedlikehold klassifiseres utgifter som påløper for å holde et anleggsmiddel i samme standard tilsvarende som det var på opprinnelig anskaffelsestidspunkt. Dette er tiltak som er nødvendige for å opprettholde anleggsmidlet på et fastsatt kvalitetsnivå, og derved gjøre det mulig å bruke det til sitt tiltenkte formål innenfor forventet brukstid.

2.   Arbeider som må utføres for å hindre forfall som følge av jevn og normal slitasje klassifiseres som vedlikehold. Vedlikehold har derfor også en preventiv virkning og forebygger skader. Dette innebærer at utgifter som følger av normal slit og elde, som ikke forlenger levetiden til et driftsmiddel, som ikke øker kapasiteten eller funksjonaliteten og/eller som ikke utvider eller endrer bruksområdet, klassifiseres som vedlikehold.

3.   Utføres vedlikeholdet sjelden, vil dette kunne medføre at utgiften blir vesentlig. Dette medfører ikke at utgiften kan klassifiseres som påkostning.

4.   DRØFTELSE – KRITERIER FOR Å KLASSIFISERE EN INNTEKT/INNBETALING SOM IKKE-LØPENDE.

4.1      Salg av varige driftsmidler og immaterielle eiendeler

1.   Inntekt ved salg av immaterielle eiendeler klassifisert som anleggsmidler og varige driftsmidler er alltid en ikke-løpende inntekt, og skal regnskapsføres i investeringsregnskapet, jf. regnskapsforskriften § 3 tredje ledd nr. 2.

2.   Utgifter som kan henføres direkte til salg av anleggsmidler, utgiftsføres i investeringsregnskapet etter bruttoprinsippet.

3.   Inntekter som mottas som vederlag eller kompensasjon for et tapt varig driftsmiddel er alltid en ikke-løpende inntekt, og skal føres i investeringsregnskapet.

4.2      Salg av finansielle anleggsmidler

1.   Inntekt ved salg av finansielle anleggsmidler er som hovedregel en ikke-løpende inntekt som skal regnskapsføres i investeringsregnskapet.

2.   Som unntak fra dette skal beregnet avkastning ved salg av aksjer i selskaper hvor kommunen har bestemmende innflytelse i selskapet, regnes som løpende inntekt og regnskapsføres i driftsregnskapet, jf. regnskapsforskriften § 3 fjerde ledd.

3.   Ved fusjon av selskaper hvor det utbetales tilleggsvederlag etter aksjeloven § 13-2, skal vederlaget håndteres på samme måte som ved salg av finansielle anleggsmidler. Forutsetningen er at tilleggsvederlaget innebærer at kommunen realiserer deler av sin eierandel i overdragende selskap. Tilleggsvederlag ved fisjon etter aksjeloven § 14-2 behandles tilsvarende.

4.   Beregning av avkastning på innskutt kapital ved salg av finansielle anleggsmidler skal dokumenteres og opplyses om i note til årsregnskapet, jf. forskrift om årsregnskap og årsberetning § 5 nr. 8.

4.3      Andre ikke-løpende inntekter/innbetalinger

1.   Det er det reelle innholdet i inntekten/innbetalingen for kommunen som er bestemmende for regnskapsføringen.

Regnskapsføring av utdelinger fra interkommunale selskaper, aksjeselskaper og samvirkeforetak er behandlet i KRS nr. 13 Engasjement i selskaper – regnskapsmessige problemstillinger.

2.   Andre inntekter/innbetalinger skal klassifiseres som ikke-løpende dersom inntekten/innbetalingen er både uvanlig, uregelmessig og vesentlig.

«Uvanlig» er når inntekten og innbetalingen ikke har en sammenheng med kommunens normale virksomhet. Med dette menes at inntekten eller innbetalingen blant annet ikke kan vedrøre virksomhet hvor kommunen ved lov er pålagt et ansvar, det er stilt krav om utførelse i kommunens regi eller som kommunen tidligere har bevilget midler til og/eller mottatt midler fra.

«Uregelmessig» er når kommunen ikke har innflytelse på om og når inntekten eller innbetalingen kan forventes å komme og den ikke kommer årlig eller med jevne mellomrom.

«Vesentlig» er når inntekten eller innbetalingen anses som vesentlig i forhold til kommunens virksomhet eller inntekten/innbetalingen har stor prinsipiell betydning for kommunen.

5. ANBEFALING

1.   Som investering anses anskaffelser av eiendeler av vesentlig verdi som er bestemt til eget, varig eie eller bruk, samt påkostning på allerede eksisterende varige driftsmidler. Alle investeringer skal utgiftsføres i investeringsregnskapet og aktiveres i balansen.

2.   Som påkostning klassifiseres utgifter som påløper for å føre anleggsmidlet til en annen stand, eller bedre standard enn det var i da det opprinnelig ble anskaffet av kommunen. Det samme gjelder andre utgifter som øker et anleggsmiddels bruksverdi. Kriteriene for varighet og vesentlig verdi gjelder tilsvarende for påkostninger. Påkostning regnskapsføres i investeringsregnskapet.

3.   Med varig menes en økonomisk levetid på minst 3 år regnet fra anskaffelsestidspunktet.

4.   Med vesentlig verdi menes en anskaffelseskost på minst kr 100.000,-.

5.   Som vedlikehold klassifiseres utgifter som påløper for å holde et anleggsmiddel i samme standard tilsvarende som den var på opprinnelig anskaffelsestidspunkt. Tiltak som har karakter av løpende vedlikehold, skal alltid klassifiseres som vedlikehold. Vedlikehold regnskapsføres i driftsregnskapet.

6.   Følgende inntekter/innbetalinger skal defineres som ikke-løpende inntekter og regnskapsføres i investeringsregnskapet:

a) Inntekter ved salg av varige driftsmidler og immaterielle eiendeler. Utgifter som kan henføres direkte til salg av anleggsmidler, utgiftsføres i investeringsregnskapet etter bruttoprinsippet.
b) Inntekt mottatt som vederlag eller kompensasjon for tapte anleggsmidler.
c) Inntekt ved salg av finansielle anleggsmidler, med unntak av beregnet avkastning på innskutt kapital.
d) Annen inntekt/innbetaling som er både uvanlig, uregelmessig og vesentlig.

VEDLEGG: VEILEDNING TIL ANVENDELSE AV KRS nr. 4
Avsnittsnummereringen nedenfor henviser til tilsvarende avsnitt i standarden.

3.1 Definisjoner
Standarden definerer enkelte sentrale begreper som er anvendt i standarden. Med mindre noe annet fremgår, skal disse begrepene og andre begreper som er benyttet i standarden forstås på samme måte som tilsvarende begrep benyttet i andre kommunale regnskapsstandarder.

Immaterielle eiendeler er definert som ervervede konsesjoner, rettigheter og patenter mv. Begrepet har samme innhold i denne standarden som i KRS nr. 1 Klassifisering av anleggsmidler, omløpsmidler, langsiktig og kortsiktig gjeld. Det presiseres at det er ervervede konsesjoner, rettigheter mv. som kan klassifiseres som immaterielle eiendeler. Egenutviklede rettigheter, patenter mv. kan følgelig ikke klassifiseres som anleggsmiddel.

Med økonomisk levetid forstås den forventede brukstiden til et anleggsmiddel. Som et utgangspunkt kan avskrivningsperiodene etter regnskapsforskriften § 8 legges til grunn for vurdering av økonomisk levetid.

3.2  Investeringsutgifter – tiltak av investeringsmessig karakter

Aktivering av investeringsutgifter (nr. 1)
Det er en klar hovedregel at utgifter som regnskapsføres i investeringsregnskapet også skal aktiveres som anleggsmidler i balanseregnskapet. Dette vil være utgifter som inngår i anleggsmidlets anskaffelseskost etter KRS nr. 2.

Investeringsutgifter hvor kommunen ikke blir reell eier eller reell medeier av anleggsmidlet skal ikke aktiveres. Dette gjelder investeringstilskudd til kirkelig fellesråd etter standardens punkt 3.2 nr. 10 og investeringer i varige faste installasjoner etter punkt 3.2 nr. 11.

Vesentlig verdi (nr. 5)
Med vesentlig verdi forstås en anskaffelseskost på kr. 100.000,- eller mer. Anskaffelseskost skal forstås på samme måte i KRS nr. 4 som i KRS nr. 2 Definisjon av anskaffelseskost og opptakskost for balanseposter. Det innebærer blant annet at vesentlighetsgrensen på kr. 100.000,- er inklusive kompensasjonsberettiget merverdiavgift, men eksklusive fradragsberettiget merverdiavgift, jf. KRS nr. 2 pkt. 3.1 nr. 2.

Dersom to eller flere kommuner i fellesskap gjennomfører en investering, hvor hver av kommunene vil bli reelle (med-)eiere av anleggsmidlet, vil kommunene ha hver sin vesentlighetsgrense. Dvs. at grensen på 100.000,- vurderes for den enkelte kommunes andel av investeringsutgiftene.

Fellesanskaffelser (nr. 6)
Låneadgangen i kommuneloven § 50 nr. 1 ”bygninger, anlegg og varige driftsmidler” er ment å omfatte alle typer fast eiendom, tekniske anlegg, maskiner og større tekniske utstyr (Ot.prp.nr.43 (1999-2000) s. 134).  Dette må forstås dit hen at det er et vesentlighetskrav til låneformålet. Loven hindrer derfor at det kan tas opp lån for å finansiere mindre innkjøp (bare det er mange nok av dem). Samme forståelse ligger til grunn for avgrensingen av hva som kan være en investering etter denne standarden.

I noen tilfeller er det likevel slik at en investering består av flere, gjerne likeartede, eiendeler som hver for seg ikke kan anses som vesentlige, men hvor det likevel er naturlig å anskaffe alle eiendelene samlet.

Standarden åpner for at slike fellesanskaffelser kan anses som én investering dersom de enkelte eiendelene inngår i et samlet system med samme bruksformål. Med det forstås at anskaffelsen må bestå av alle (eller det alt vesentlige av) eiendelene som anskaffes for at bruksformålet skal kunne tilfredsstilles.
Videre kan hver enkelt eiendel som anskaffes ikke være ubetydelig. Standarden setter ingen bestemt grense for hva som regnes som ubetydelig. Det må vurderes konkret hva som vil være ubetydelig for den enkelte kommune. Eksemplene nedenfor på hva som ikke kan utgjøre en fellesanskaffelse, kan være en indikator på hva som må forstås som ubetydelig i denne sammenhengen.

Standarden presiserer videre at unntaket for individuell vurdering gjelder for vesentlighetskriteriet. Hver enkelt eiendel må derfor uansett ha en økonomisk levetid på 3 år eller mer.

Eksempler på hva som kan utgjøre en fellesanskaffelse

  • Utskifting av alle stoler i en kinosal
  • Installering av felles brannvarslingssystem eller inneklimastyring for flere bygninger
  • Sykehjemssenger til en sykehjemsavdeling eller et helt sykehjem
  • Klassesett med PC-er

Eksempler på hva som normalt ikke kan utgjøre en fellesanskaffelse

  • Anskaffelse av PC-er som fordeles ut til ulike brukere/avdelinger i kommunen
  • Trygghetsalarmer
  • Bøker

Eiendeler som anskaffes i forbindelse med nybygging eller påkostninger (nr. 7)
Eiendeler som anskaffes i forbindelse med nybygging eller påkostinger på en eksisterende eiendel, vurderes som en del av de totale utgiftene til den samlede investeringen. Det innebærer at mindre inventar og utstyr som har naturlig sammenheng med en investering ikke skilles ut som en egen anskaffelse. Dette gjelder selv om utgiftene hadde blitt klassifisert som driftsutgifter dersom disse eiendelene hadde blitt anskaffet for seg.

Tilskudd til andres investeringer (nr. 10)
Tilskudd til andre juridiske enheters investeringer klassifiseres som driftsutgifter. Med andre juridiske enheter forstås bl.a. interkommunale selskaper, aksjeselskaper, stiftelser mv. Dette gjelder også selskaper hvor kommunen er eneste eier.

Kommunale foretak er en del av kommunen som rettssubjekt og regnes derfor ikke som annen juridisk enhet. Overføringer fra kommunen til finansiering av investeringer i KF, kan derfor regnskapsføres i kommunens investeringsregnskap. Det vises for øvrig til KRS nr. 10.

Unntaket for investeringstilskudd til kirkelig fellesråd, er begrunnet i kommunens økonomiske ansvar etter kirkeloven § 15.

Investeringer i varige faste installasjoner (nr. 11)
Standarden åpner for at en kommunes utgifter til investeringer i varige faste installasjoner, under visse forutsetninger, kan regnskapsføres i investeringsregnskapet, selv om kommunen ikke kan anses som reell eier av anlegget. Et eksempel på dette kan være kommunal andel (distriktsandel) til finansiering av flomsikringstiltak i regi av NVE.

Slike faste installasjoner skiller seg fra andre anlegg ved at råderetten til anlegget er bundet både for grunneiere og andre i den forstand at en ikke kan selge eller endre bruk av anleggene på samme måte som for eksempel en bygning eller andre formuesgjenstander. Det vil likevel være slik at den som har et lovpålagt ansvar for å ivareta infrastruktur, også må anses å være reelle eiere av infrastrukturen. F.eks. er kommunen reell eier av det kommunale veinettet og fylkeskommunen er reell eier av fylkesveiene.

Tiltak knyttet til slike faste installasjoner vil generelt ivareta fellesskapets interesser, mer enn grunneiers egne interesser. Ofte vil tiltakene også bidra til å sikre kommunal infrastruktur. Siden grunneier heller ikke kan anses som reell eier av anlegget, vil slike tiltak ikke ha karakter av å være tilskudd til andres investeringer eller formue.

Standarden åpner ikke generelt for å regnskapsføre distriktsandeler eller sikringstiltak i investeringsregnskapet. Sikringstiltak som ikke sikrer fellesinteresser, men primært private eiendommer og enkelte private interesser, må som regel anses som tilskudd til andres investeringer og regnskapsføres i driftsregnskapet etter nr. 9.

Dette punktet i standarden er basert på uttalelser fra departementet til Overhalla kommune av 24.04.2007 og Grong kommune av 18.06.2009. Se www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/kommunejuss/h_02_09/07_222.pdf.

Investeringer i leide driftsmidler (nr. 12)
Varighetskriteriet i punkt 3.2 nr. 4 tilsier at utgifter kommunen foretar i leide driftsmidler, må ha en levetid på minst 3 år. Videre må dette også ses i sammenheng med bestemmelsen i punkt 3.2 nr. 10 om at tilskudd til andres investeringer er driftsutgifter for kommunen. Disse forholdene tilsier at leiekontrakten må ha en gjenværende levetid på minst 3 år. Ved vurdering av gjenværende løpetid tas også hensyn til den periode leietaker har rett, men ikke plikt til å fortsette leieforholdet utover minimumsperioden, dersom det er rimelig sikkert at leietaker vil benytte seg av denne retten.

3.3 Avgrensning mellom påkostning og vedlikehold

Forholdet til NS 3454 «Livssykluskostnader for byggverk»
NS 3454 «Livssykluskostnader for byggverk» omfatter kalkulasjonsmetodikk og kostnadsoppstilling for kalkulasjon av livssykluskostnader for byggverk og bygningsdeler. Standarden definerer kostnadsposter og klargjør forholdet og sammenhengen mellom disse. Livssykluskostnadene omfatter alle kostnader som påløper ved oppføring, bruk og avhending av en bygningsdel eller et byggverk.

KRS nr. 4 har ingen eksplisitt kobling til NS 3454. Det er fordi formålet med NS 3454 er et annet enn formålet med KRS nr. 4, som skal klargjøre hvilke utgifter som skal regnskapsføres i hhv. drifts- og investeringsregnskapet.

Kostnadsdefinisjonene og -grupperingene i NS 3454 kan likevel brukes som et utgangspunkt for å trekke skillet mellom drifts- og investeringsregnskapet.

Påkostning (nr. 1 og 2)
Påkostninger på eksisterende varige driftsmidler er tiltak av investeringsmessig karakter jf. standardens punkt 3.2 nr. 2. Påkostninger skal regnskapsføres i investeringsregnskapet og aktiveres i balansen. Vedlikehold av eksisterende anleggsmidler er derimot å anse som løpende utgifter som skal regnskapsføres i driftsregnskapet.

Mange kommuner har vedlikeholdsetterslep på deler av sine varige driftsmidler. Større rehabilitereringer er ofte nødvendig for å forhindre at eksempelvis et bygg ikke kan brukes lenger. I slike tilfeller kan det være krevende å skille mellom påkostning og vedlikehold og det vil ofte være nødvendig å anvende skjønn i vurderingen.

Avskrivning av påkostninger (nr. 3)
Standarden legger til grunn at avskrivningene av eksisterende anleggsmidler som er gjenstand for påkostning fortsetter uendret, uavhengig av påkostningen. Det innebærer at avskrivningene på bokført verdi på et anleggsmiddel med f.eks. 5 års gjenstående avskrivningstid fullføres over 5 års-perioden, selv om påkostningen innebærer at den økonomiske levetiden på anleggsmidlet øker med f.eks. 20 år.

Selve påkostningen avskrives i samsvar med de avskrivningstidene som følger av regnskapsforskriften § 8, forutsatt at den økonomiske levetiden til anleggsmidlet etter påkostningen minst er like lang. I eksemplet over vil anskaffelseskost på påkostningen avskrives over 20 år.

Øker ikke anleggsmidlets samlede økonomiske levetid, avkortes avskrivningstiden på påkostningen tilsvarende. F.eks. vil påbygging av et mindre vindfang på et bygg som uansett ikke vil ha lengre gjenværende økonomisk levetid enn 5 år, ikke kunne avskrives over mer enn 5 år.  Et tilbygg som kan ha en selvstendig funksjon uavhengig av det øvrige byggets gjenværende levetid skal derimot avskrives etter hovedregelen i regnskapsforskriften § 8.

Innebærer en påkostning at deler av det opprinnelige anleggsmidlet rives, kan det være grunnlag for nedskrivning av den gamle bokførte verdien. Nedskrivning vurderes og gjennomføres i samsvar med KRS nr. 9 Nedskrivning av anleggsmidler. Avskrivningene på gammel bokført verdi skal ta hensyn til eventuell nedskrivning.

3.3.1 Påkostning
Med påkostning forstås utgifter til tiltak som fører anleggsmidlet til en annen stand, eller bedre standard enn det var i da det opprinnelig ble anskaffet av kommunen. I de fleste tilfeller vil det si utgifter som øker anleggsmidlets bruksverdi, dvs. at anleggsmidlets evne eller kapasitet til å produsere de tiltenkte tjenester øker. I noen tilfeller kan imidlertid tiltak som ikke øker anleggsmidlets bruksverdi anses som en investering, dersom tiltaket i stedet øker salgsverdien. Dette kan f.eks. være tilfelle ved opprusting av bygg eller opprydding av tomter som vurderes solgt.

Noen eksempler på tiltak som kan anses som påkostning.

  • Det blir foretatt ombygging eller påbygging.
  • Det blir byttet til bygningsdeler med en vesentlig høyere standard (utover samme relative standard).
  • Det blir installert ventilasjonsanlegg i en bygning som fra før har naturlig ventilasjon.
  • Rehabilitering av et sykehjem bygd for 30 år siden, som omfatter at et eller flere rom får bygd inn eget bad, ventilasjon og varslingsanlegg skiftes ut, vegger og gulv fornyes, utvendig fasade moderniseres/skiftes ut, nytt inngangsparti lages og/eller nytt vaktrom bygges mv.
  • Ombygging av sykehjem til kontorbygg.
  • Rehabilitering av en kommunal vei, som i tillegg til reasfaltering også innbærer at f.eks. bærelaget styrkes, veibredden økes eller kurver rettes ut e.l.
  • Planmessig rehabilitering/utskiftning av ledningsnettet for vann- og avløp, hvor ledningsnettet etter fullført rehabilitering fremstår som helhetlig nytt.

Vurderingen av hvorvidt det er påkostning eller vedlikehold foretas på tiltaksnivå. Det vil si at det ved gjennomføring av et tiltak som regnes som påkostning, skal alle utgiftene til dette tiltaket regnes som påkostning. Det er ikke nødvendig å trekke ut et tenkt vedlikehold. Hvert enkelt tiltak skal vurderes for seg. Dersom det f.eks. i forbindelse ombygging av deler av en skole også males vegger i skolens gymsal, vil malingen være et eget tiltak som regnes som vedlikehold.

Bevaringsverdige bygninger
Kommuner og andre som avlegger regnskap etter god kommunal regnskapsskikk, f.eks. kirkelig fellesråd, har ofte ansvar for bevaringsverdige bygninger. Tiltak på slike bygninger gjøres ikke for å heve standarden, men for å bevare eiendelen mest mulig i opprinnelig stand. Standardheving som kriterie for å klassifisere et tiltak som påkostning vil i slike tilfeller ikke være relevant. Utgifter som påløper for å sette bygningen i stand for å kunne bevares, vil kunne anses å være tiltak av investeringsmessig karakter, forutsatt at det gjøres større helhetlige tiltak, f.eks. rehabilitering. Det må likevel gjøres en avgrensning mot utgifter som har karakter av løpende vedlikehold.

3.3.2 Vedlikehold
Med vedlikehold forstås utgifter for å holde et anleggsmiddel i samme standard tilsvarende som det var på opprinnelig anskaffelsestidspunkt, slik at anleggsmidlet kan brukes til sitt tiltenkte formål innenfor dets forventede økonomiske levetid.

Noen eksempler på tiltak som normalt vil være vedlikehold.

  • Utskifting av vinduer som hadde normal standard når de ble satt inn med vinduer med normal standard i dag (innenfor samme relative standard)
  • Bygninger males/beises
  • Bytte av ytterkledning
  • Taktekking blir skiftet ut
  • Komponenter i ventilasjonsanlegg blir skiftet ut
  • Biler repareres
  • Fastmontert utstyr som lysarmatur, ovner, sanitærutstyr mv. i en bygning skiftes ut
  • Reasfaltering av en tidligere asfaltert vei

4.2 Salg av finansielle anleggsmidler
Inntekt ved salg av finansielle anleggsmidler, herunder aksjer klassifisert som anleggsmidler, skal som hovedregel inntektsføres i investeringsregnskapet.

Det følger imidlertid av regnskapsforskriften § 3 at ved salg av finansielle anleggsmidler i selskaper hvor kommunen har bestemmende innflytelse i selskapet, skal avkastning på innskutt kapital regnes som løpende inntekt og inntektsføres i driftsregnskapet.

Med bestemmende innflytelse forstås at kommunen alene, eller sammen med andre kommuner, har flertall i generalforsamlingen, og således har bestemmende innflytelse over utbyttebeslutningen i selskapet. Med flertall i generalforsamlingen forstås alminnelig flertall, med mindre selskapets vedtekter har fastsatt andre flertallskrav for utbyttebeslutningen.

Avkastning på innskutt kapital settes til det kommunen kunne fått i utbytte etter reglene i aksjeloven § 8-1, beregnet ved siste årsskifte før salgsdato. Utdelt utbytte i salgsåret skal trekkes fra.

Det er den faktiske balansen til selskapet, slik den var sammensatt ved utgangen av året før salgsåret, som skal legges til grunn. Det kan ikke inkluderes mulig omgjøring av bundet egenkapital til fri i året før salgsåret dersom omgjøringen faktisk ikke var gjennomført.

Standarden legger videre til grunn at tilleggsvederlag ved fusjon eller fisjon, jf. aksjeloven §§ 13-2 og 14-2, skal håndteres på samme måte som salg av aksjer. Dette forutsetter at tilleggsvederlaget innebærer at kommunens eierandel i overdragende selskap reduseres. Avkastning på innskutt kapital i form av tilleggsvederlag beregnes med utgangspunkt i balansen i overdragende selskap ved siste årsskifte før fusjons- eller fisjonsdato.

4.3 Andre ikke-løpende inntekter/innbetalinger
Andre inntekter/innbetalinger enn de som er drøftet i punkt 4.1 og 4.2 skal klassifiseres som ikke-løpende dersom inntekten/innbetalingen er både uvanlig, uregelmessig og vesentlig. Om en inntekt/innbetaling er uvanlig, uregelmessig eller vesentlig må vurderes med utgangspunkt i kommunens spesifikke forhold og de omgivelser kommunen befinner seg i.

Standardens krav tilsier at det skal mye til for at en inntekt/innbetaling, utover de inntekter som er drøftet i punkt 4.1 og 4.2 og som ikke er et rent investeringstilskudd, skal regnskapsføres i investeringsregnskapet.

Uvanlig
En inntekt eller innbetaling er uvanlig når den ikke har sammenheng med kommunens normale virksomhet. Med dette menes at inntekten eller innbetalingen blant annet ikke kan vedrøre virksomhet hvor kommunen ved lov er pålagt et ansvar, det er stilt krav om utførelse i kommunens regi eller som kommunen tidligere har bevilget midler til og/eller mottatt midler fra. Sett på bakgrunn av regnskapsforskriftens definisjon av løpende inntekter og hvilke inntekter som for øvrig klassifiseres som ikke-løpende, jf. punkt 4.1 og 4.2, må det være rimelig å forstå «kommunens normale virksomhet» som virksomhet som genererer løpende inntekter eller utgifter. I hvilken grad en inntekt gir grunnlag for å finansiere kommunens løpende aktiviteter på lengre sikt vil derfor ha betydning ved vurderingen av hvorvidt inntekten er uvanlig eller ikke.

F.eks. vil utdelt utbytte fra resultater i selskaper hvor kommunen er eier, opptjent i kommunens eiertid, gi grunnlag for å finansiere kommunens løpende utgifter på noe sikt og kan dermed ikke anses som uvanlige. Andre utdelinger, for eksempel med bakgrunn i ulike omstruktureringer i selskapene, vil som regel ikke gi grunnlag for å finansiere kommunens løpende utgifter på sikt, og må anses som uvanlige. På samme måte vil inntekter fra hendelser som har likhetstrekk med salg av eiendeler trekke i retning av at inntekten vil være uvanlig.

Erstatninger vil normalt både være uvanlig og uregelmessig, men må vurderes opp mot den inntekten eller verdien den skal erstatte.

Uregelmessig
En inntekt er uregelmessig når kommunen ikke har innflytelse på om og når inntekten kan forventes å komme og den ikke kommer årlig eller med jevne mellomrom. F.eks. vil en kommunes andel av betaling for konsesjoner for virksomhet som starter opp i kommunen som regel måtte anses som uregelmessige.

Budsjettforskriftens definisjon av løpende inntekter som påregnelige inntekter eller innbetalinger som kommer igjen med jevne mellomrom, innebærer at det ikke vil være krav om at de aktuelle inntektene kommer årlig. Det er tilstrekkelig at inntekten kommer igjen med ikke alt for store mellomrom.

Inntekter som av karakter er en engangsinntekt, kan likevel være å anse som regelmessige dersom utbetalingene fordeles over flere år. Utbetalingene må imidlertid fordeles over en tilstrekkelig lang tidshorisont, mer enn noen få år, for at de skal kunne gi grunnlag for å finansiere kommunens løpende utgifter på sikt.

Vesentlig
Det siste vilkåret at inntekten er vesentlig. Dvs. at inntekten anses som vesentlig i forhold til kommunens virksomhet eller at inntekten har stor prinsipiell betydning for kommunen.

Standarden setter ingen fast vesentlighetsgrense på inntektssiden og må derfor vurderes i den enkelte kommune.

Fastsatt som KRS av styret i Foreningen GKRS 02.05.2017, med virkning fra regnskapsåret 2018.